Mette Torstensen er utdannet kunsthistoriker med en cand philol grad fra Universitetet i Oslo, John Cabbot i Roma og religions-studier i India. Hun har også utdannelse fra Mølle Kunstskole og Asker kunstskole, og flere kurs innen maling, skulptur og keramikk.
Mette hadde flere utstillinger i mindre gallerier for 20 år siden med inspirasjon fra de små detaljene som omgir oss og motiver hentet fra utallige reiser og opphold i Asia og Italia.
I 20 år tok karriere og familie all hennes tid; som redaktør av magasinet KUNST, kunst-formidler, kritiker, forfatter, utallige barnekunstprosjekter og grunder og leder av Sjøholmen. Nå har hun igjen tatt opp maleriet – selvom tegning og utvikling av kunstprosjekter hele veien har vært der – det har bare vært for å gi rammer for andre og ikke hennes egen historie:
«Jeg har møtt så utrolige mange kunstnere gjennom mitt yrke, og har en enorm respekt for de som har et talent og passion, et kall – og la nok mye av min egen praksis som maler på hylla da jeg forstod at jeg ikke hadde denne «driven» når det kom til å uttrykke meg i et visuelt språk. Penslene ga etterhvert mer og mer motstand enn flow. Og jeg husker en dag på kunstskolen, da jeg hadde strev med å tegne en tå forfra i en uke på en akt – at å stå her med kullet og penslene – det ville ikke gi meg nok.
Jeg hadde som 12-15 åring en drøm om å bruke all min tid som kunstner – men kunsthistorien og et ønske om å skrive, organisere, bygge, samle og formidle og skape rom for kunst for folk flest overtok. Kanskje var jeg ikke moden nok. Eller valgte en tryggere vei. Likevel er det stort sett overtenning i hodet hele tiden. Jeg ser visuelle installasjoner når jeg jobber med barna, jeg ser motiver og farger hvor hen jeg går. Men jeg har tenkt at jeg å skrive har vært mitt verktøy til å uttrykke det som er inne i meg. Jeg har også hele veien tenkt «hva har jeg så si?». Og hvordan skal jeg si dette med farger og på et lerret? Er det bra nok?
Som barn og ung leste, skrev, malte og tegnet jeg døgnet rundt – det var et fristed for anorexia, rastløshet, uro og ensomhet tror jeg. Motivene stod i kø – og det var mange titler som «Fallen engel», «Asfaltblomster» og den lille jenta som igrunnen vandret litt rundt og observerte fra boblen sin og fant liksom aldri flokken. Diktet med ordene «Jeg ser – her er en underlig klode» av Obstfelder datt ofte ned i hodet mitt. Det var skisser av installasjoner med stoler og ståltråd. Og store enkle former. De siste 20 årene har vært en enorm reise – jeg har forstått mer og mer av min barndom – og meg selv. Jeg har vært svært syk, blitt mamma, en rolle som jeg tar svært alvorlig og livredd for å ødelegge – og jeg har skilt meg. Jeg har ligget i fosterstilling av utmattelse og en tidlig overgangsalder med hormoner i sterke svingninger – og ikke visst om jeg orker å dusje – idag. Jeg har gått halve museskritt og prøvd å stole på kroppen uten at glassgulvet skal sprekke. Og fightet meg tilbake – runde etter runde når kroppen har sagt sitt. Jeg har båret på skammen å løse opp en flokk og familie – og møte et fundament som var anderledes enn jeg trodde – og ansvaret for å bevare i etterkant. Jeg har innsett min sårbarhet og styrke, og tord for første gang i livet å stole 100 % på et annet menneske – og vite at noen tar imot meg. Og jeg har prøvd å møte den lille jenta inni der – som satt nederst på et trappetrinn mens foreldrene kranglet – og egentlig ikke visste at hun var der. Og jeg kan ennå kjenne på barnets rastløshet, uro, ensomhet, redsel for å såre andre og fremstå egoistisk – og frykten for å ikke strekke til. Og midt i dette har jeg forsøkt å bevare stillheten inne i meg. Det er hva denne serien malerier handler om. Det jeg har samlet på denne reisen.
